LE DUCHÉ DE NORMANDIE

Publié le par Grimbeorn



La Normandie est une province du nord-ouest de la France de l’Ancien Régime. Peuplée initialement de tribus celtes (Armoricains à l'ouest, Belges à l'est), elle fut conquise en 56 av. J.-C. par les légions romaines avant d’être intégrée à la Lyonnaise par Auguste. Au IVe siècle, Gratien divisera la province en civitates qui constitueront ses frontières historiques. À la chute de Rome au Ve siècle, le pouvoir franc s’y installe et encourage le développement du monachisme chrétien – abbaye de Saint-Ouen (Abbatiale Saint-Ouen de Rouen, vers 641 ), abbaye de Saint-Wandrille ( vers 649) et abbaye de Jumièges (654 ) – et substitue le pagus à la civitas avant son intégration à l’Empire carolingien. À partir de la fin du VIIIe siècle, des pillards vikings dévastèrent la région puis s’y implantent en fondant le duché de Normandie en 911. Après un siècle et demi d’expansion, les frontières de la Normandie demeurent très stables puisqu’elles sont encore approximativement celles des deux régions administratives, la Basse (Manche, Calvados, Orne) et la Haute-Normandie (Eure, Seine-Maritime). Intégrée au domaine royal en 1204[1], elle fut particulièrement frappée par les conséquences de la guerre de Cent An et des guerres de religion, étant un des principaux foyers du protestantisme en France. Au XXe siècle, les effets de la bataille de Normandie ravagèrent bien des villes de l'ancienne province, notamment Saint-Lô, Le Havre et Caen. Séparée en deux régions en 1956, des projets de restauration de l’unité de la Normandie sont à l’étude.




 Le pouvoir des ducs de Normandie au XIe siècle

Rollon était le chef - le « jarl » - de ses Vikings. Après 911, il fut comte de Rouen. Ses successeurs prirent d’abord le titre de comte de Normandie, jusqu’à Richard II. Puis ils relevèrent la dignité ducale laissée vacante par l’accession au trône des Capétiens, ducs de France. Car il ne pouvait y avoir qu’un seul duc en Neustrie, et le titre était porté par les ducs robertiens de France avant de l’être par les princes normands. Ces ducs de Normandie exercèrent le pouvoir de ban, bien qu’ils reconnussent la suzeraineté du roi de France. La Normandie n’échappa pas au mouvement général d’accaparement de l’autorité publique par les princes territoriaux : les ducs frappèrent leur monnaie, rendirent la justice et prélevèrent les impôts (tonlieux, graverie). Ils levèrent leurs propres armées et nommèrent l’essentiel des prélats de leur archidiocèse. Ils étaient donc pratiquement indépendants du roi de France, quoiqu’ils leur rendissent hommage à chaque nouveau règne.



TOMBE DE ROLLO EN LA CATHÉDRALE DE ROUEN


Ils entretiennent des relations avec les souverains étrangers, en particulier le roi d’Angleterre : Emma, sœur de Richard II épousa Ethelred II, roi d’Angleterre. Ils placent des membres de la famille ducale élargie aux postes de comtes et vicomtes, qui apparaissent vers l’an mille. Ils conservent une partie des traditions scandinaves comme le droit d’exiler, le droit maritime ou le concubinage légal. Mais à la différence des autres princes territoriaux du nord de la France, les ducs normands empêchent les châtelains d’obtenir de trop vastes pouvoirs, préservant ainsi le leur. Notamment, les domaines que possédaient en propre les ducs de Normandie étaient beaucoup plus importants que celui des autres princes territoriaux. Cette richesse foncière leur permit de restituer des terres aux abbayes et de se garantir des fidélités auprès des vassaux par la distribution de fiefs. Mais au cours du XIe siècle, cette politique féodo-vassalique réduisit considérablement les propriétés foncières de la dynastie, jusqu’à la conquête de l’Angleterre par Guillaume le Conquérant qui rétablit le duc comme grand propriétaire foncier.

La cour du XIe siècle n’a pas d’organisation stricte et se déplace souvent. Elle est composée d’aristocrates ou « Grands », laïcs et ecclésiastiques. Ces « Grands » prêtent serment de fidélité à l’héritier du duché. La chancellerie n’est pas encore formée et les actes écrits sont encore peu nombreux.


L’aristocratie était composée pour une petite partie d’hommes d’origine scandinave, comme le lignage des Harcourt, la plupart des Grands de Normandie étant d’origine franque : les Bellême, les Tosny. Au début du XIe  siècle s’agrégèrent et se mélangèrent des éléments bretons à l’ouest, des Allemands et des Angevins. Tous ces aristocrates prêtent serment de fidélité au duc de Normandie et celui-ci leur attribua des domaines fonciers. Dès les années 1040, le terme baron désigne l’élite des chevaliers et compagnons du duc. En revanche, le mot vassal n’apparaît dans les documents que vers 1057. C’est aussi au milieu du XIe siècle que l’on commence à utiliser le mot fief. Richard Ier désigna des comtes issus de la dynastie et veilla à ce qu’ils ne constituent pas de trop puissants lignages.



Normandy was a province in the North-West of France under the Ancien Régime. Initially populated by Celtic and Belgian tribes in the East, and Ligures and Iberians in the West, it was conquered in 98 AD by the Romans and integrated into the province of Gallia Lugdunensis by Augustus. In the 4th century, Gratian divided the province into the civitates which constitute the historical borders. After the fall of Rome in the 5th century, the Franks became the dominant ethnic group in the area, built several monasteries, and replaced the barbarism of the region with the civilization of the Carolingian Empire. Towards the end of the 8th century, Viking raids devastated the region, prompting the establishment of the Duchy of Normandy in 911. After 150 years of expansion, the borders of Normandy reached relative stability. These old borders roughly correspond to the present borders of Basse-Normandie, Haute-Normandie and the Channel Islands. Mainland Normandy was integrated into the Kingdom of France in 1204. The region was badly damaged during the Hundred Years War and the Wars of Religion, the Normans having more converts to Protestantism than other peoples of France. In the 20th century, D-Day, the 1944 Allied invasion of Western Europe, started in Normandy. In 1956, mainland Normandy was separated into two régions, Basse-Normandie and Haute-Normandie, although proposals to unify the regions are under consideration.

The Strength of Norman Dukes before the XIth century

Rollo of Normandy was the chief- the “jarl”- of the Viking population. After 911, he was the count of Rouen. His successors gained the title Duke of Normandy from Richard II. After the rise of the Capetian dynasty, they were forced to vacate the title, for there could be only one duke in Neustria, and the Robertians carried the title. These dukes increased the strength of Normandy, although they had to observe the superiority of the king of France. The dukes of Normandy did not resist the general trend of monopolizing authority over their territory: the dukes struck their own money, rendered justice, and leveled taxes. They raised their own armies and named the bulk of prelates of their archdiocese. They were therefore practically independent of the French king, although they paid homage to each new monarch.


GRAVE OF ROLLO INSIDE THE ROUEN'S CATHEDRAL

The dukes maintained relations with foreign monarchs, especially the king of England: Emma, sister of Richard II married King Ethelred II of England. They appointed family members to positions as counts and viscounts, which came about around the year 1000. They held on to some territory in Scandinavia and the right to enter those lands by sea. The Norman dukes also ensured that their vassal lords did not get too powerful, lest they become a threat to the ducal authority. The Norman dukes thus had more authority over their own domains than other territorial princes in Northern France. Their wealth thus enabled them to give large tracts of land to the abbeys and to ensure the loyalty of their vassals with gifts of fiefdoms. William’s conquest of England opened up more land to the dukes, allowing them to continue these practices whilst preserving sufficient land holdings to serve as their powerbase.

The course of the 11th century did not have any strict organizations and was somewhat chaotic. The great lords made oaths of fidelity to the heir of the duchy, and were in return granted public and ecclesiastical authority. The justice system lacked a central governing body and written laws were uncommon.

The aristocracy was composed of a small group of Scandinavian men, while the majority of the Norman political leaders were of Frankish descent. At the start of the 11th century the region was attacked by the Bretons from the West, the Germans from the East, and the people of Anjou from the South. All of the aristocrats’ fidelity oaths to the Norman dukes were attributed to defending their important domains. As early as 1040, the term ‘baron’ indicated the elite knights and soldiers of the duke. On the other hand, the term ‘vassal’ does not appear in the documents from 1057 onwards. It was also in the middle of the 11th century that fiefdoms came to exist. Richard the First designated fiefdoms to counts from the dynasty and the cities so as to prevent them from getting too powerful.
*
Hertugdømmet Normandie stammer fra ulike folkegrupper, først og fremst norrøne fra Irland, norrøne fra Orknøyene, anglo-dansker fra danelov-området i det angelsaksiske England, dansker og en del nordmenn som både invaderte og innvandret til Frankrike i løpet av 800- og 900-tallet. Et len, antagelig som et fylke, ble dannet ved at kong Karl den enfoldige (898-922) avsto et område, formelt ved traktaten av Saint-Clair-sur-Epte i 911. Området ble gitt til en Rollo og hans norrøne menn, en hær bestående av vikinger og andre krigere, på latin kalt for normanni, det vil si menn fra nord.

Opprinnelig omfattet lenet provinsen Neustria og en del av Bretagne på den nordlige kysten og noe av det indre av Frankrike (se kartet). Cotentin-halvøya og Kanaløyene ble tilføyd i 933. I dag består Normandie ikke av det samme området, men er det området som ligger mellom fastlands-Frankrike og Kanaløyene. Sistnevnte er kronbesittelser av det britiske monarkiet. Britisk overherredømme er fortsatt uten formaliteter hertug av Normandie på Kanaløyene.

Se artikkel Normandie for beskrivelse av denne regionen og mer om dets geografi og kultur.

Da de norrøntalende bosetterne spredde seg ut over hertugdømmet overtok de hurtig, muligens i løpet av en enkelt generasjon, det gallisk-romanske språket fra flertallet i den eksisterende befolkningen, på samme måte som de normanniske herskerne i England overtok det engelske språket der. I Normandie ble et nytt normannisk språk dannet ved en gjensidig påvirkning fra de ulike folkene med et ordtilfang fra norrønt språk, men dominert av det som siden ble fransk. Tilsvarende utviklet normannerne i England et anglo-normannisk språk. Litteraturen i hertugdømmet og i England fra tiden under det anglo-normanniske kongedømmet er kjent som anglo-normannisk litteratur.

Et svakt Europa og splittet Frankrike som en følge av Karl den stores død, var en åpen invitasjon for menn fra nord som kom og herjet som vikinger. Med langskipene kunne de foreta herjingstokt langt opp over elvene og herjet Nantes, Quentovic sør for Boulogne, Rouen, Chartres, Tours og i år 845 herjet og brente danske vikinger selve Paris.

Mengden av ville vikinger synes å ha vært stor, selv om krønikene fra samtiden og tiden etter sannsynligvis overdrev, men kanskje så mange som 5000 mann har blitt nevnt. De som ble slått ved Paris samlet seg ute ved kysten. Hovedkilden er Dudo fra Saint-Quentin-klosteret fra rundt 1020 i verket Historien om Normannernes liv og død, men han er like mye dikter som historiker. Man antar at hvis man ser bort fra eventyr, overdrivelser og direkte feil er det en kjerne av sannhet i Dudos skildring.

Rollo hadde herjet Normandies religiøse og politiske sentrum Rouen og omgivelsene. I år 911 ledet han en styrke som beleiret Chartres, men ble angrepet av den frankiske kongen Karl den enfoldige som benyttet det midlertidige overtaket til å be om forhandlinger. Rollo gikk med på dette og de møttes i kapellet Saint-Cair-sur-Eptes. Dodo skriver:

    «Frankerne svarte: Om du har tillit til oss vil vi gi deg et nyttig og godt råd slik at folket kan få fred i sin vanskelige nød. Landet fra Andelle og ut til havet skal gis til det hedenske folket og du skal gi Rollo din datter som giftemål. Av dette kan du få mange fordeler over de folk som er dine motstandere. Rollo er jo av fineste kongs- og adelsblod, vakkert bygd, våpendugelig, klok i forhandlinger, av verdig ytre, vennlig mot oss, en trofast venn til dem han binder seg ved, men som motstander en grusom fiende, en klok, fast og medgjørlig lensmann alt etter forholdene, ...»

Kongen fikk erkebiskop Franco av Rouen til å fremme sitt tilbud: foruten landområdene i Normandie skulle han få kongens datter Gisla slik at også hans etterkommere kunne herske i Normandie. Motytelsen var å bli døpt, gi sin troskapsed som kongens vasall og verge Frankerriket mot nye vikinginvasjoner. Dette gikk Rollo med på.

Noe dokument over denne avtalen har ikke overlevd, men antagelig ble en avtale inngått og en konsekvens var at vikingtoktene mot Frankerriket ebbet ut. De mest hardbarkete vikingene forlot Rollo da han ble kongens vasall, dro videre til England eller sørover. Adgangen for nye vikinger ble forbudt, men bønder nordfra fikk bosette seg.

Det finnes ikke mange arkeologiske spor etter denne norrøne bosetningen, blant annet fordi arkeologene ikke har lett spesielt etter spor, men gravd forbi jordlagene etter eldre spor, og i deres øyne en mer interessant fortid. Det er dog blitt funnet norrøne økser og sverd i Seine som enten er blitt mistet eller ofret i elven. Det er spor etter havnebase på halvøya La Hague. De viktigste sporene finnes i språket, eksempelvis de ord som handler om sjøfart, fiske og skipsbygging. Språklig synes det som om nordboerne var i klart mindretall og gikk over til flertallets språk hurtig, kanskje i løpet av én generasjon og var fransktalende på 1000-tallet. Allerede på midten av 1000-tallet var Normandie stort sett utviklet til et enhetlig, administrativt og språklig hertugdømme.

Hertugdømmet ble dannet fra Rouens fylke, Pays de Caux og Talou (Dieppes fylke) som nordboerne slo seg ned i. Hovedstaden ble Rouen fra rundt 912 og en vestlig hovedstad ble senere etablert i Caen etter hvert som hertugdømmet ble utvidet.

I 928 ble fylkene Evreux, Hiémois og Bessin lagt til.

I 931-934 lot Vilhelm Langsverd, Rollos sønn, halvøya Cotentin og Avranchin innlemmes i hertugdømmet. Kanaløyene ble underlagt i 933.

Rikard II den gode var den første som ble omtalt som hertug. Tittelen ble etablert en gang mellom 987 og 1006.

1066 beseiret hertug Vilhelm Erobreren den angelsaksiske kong Harald Godwinson i slaget ved Hastings og ble deretter kronet som konge av England i det som var den såkalte normanniske erobringen av England og den påfølgende normanniseringen av de britiske øyene.

Anglo-normanniske og franske forhold ble fullført etter den normanniske erobringen ved at de normanniske beholdt kontrollen over Normandie som vasaller til Frankrikes konge, men var dennes likeverdige som konge av England. På 1150-tallet, med dannelsen av fyrstehuset Angevin, kontrollerte normannerne halvparten av Frankrike og hele England, og hadde således minsket Frankrikes makt, men var fortsatt teknisk sett Frankrikes vasall.

En fortolkning av erobringen av England var at landet kom i en kulturell og økonomisk bakevje for bortimot 150 år, ettersom kongene av England foretrakk å styre fra byer i Normandie, som Rouen, og konsentrere seg om sine mer lukrative kontinentale eiendommer.

En annen fortolkning er at de normanniske hertug-kongene neglisjerte sine kontinentale områder hvor de i teorien var underlagt kongen av Frankrike og i stedet konsoliderte sin makt i England. Ressurser ble satt inn for å bygge katedraler og festninger, og administrere det nye riket, og således ble energi og konsentrasjon fjernet fra forsvaret av Normandie. Resultatet var at adelskapet ble fremmedgjort, og at kontrollen over områdets grenser ble svekket, samtidig som Frankrikes makt ble styrket.

Hertugdømmet ble styrt som en del av det anglo-normanniske riket fram til 1204 da Filip II av Frankrike erobret de kontinentale landområdene av hertugdømmet. Tapet av det kontinentale Normandie delte familier, da ulike familiemedlemmer valgte lojalitet over land eller motsatt.

I løpet av Hundreårskrigen forsøkte anglo-normanniske konger i England å gjenerobre sine dynastiske eiendommer i Frankrike. Paris-traktaten av 1259 avgjorde spørsmålet om Normandie til fransk fordel, men Kanaløyene forble eiendommen til den engelske krone, unntatt øya Chausey.

Den franske revolusjonen i 1789 brakte den endelige avslutningen til de historiske rettighetene og privilegiene til hertugdømmet, og i 1790 ble territoriene i Normandie delt inn i fem départments.

Publié dans Vikings

Commenter cet article